Hvordan skal jeg få han til å forstå hvor alvorlig hans alkoholforbruk er?

Hei, jeg trenger råd om hva jeg kan gjøre i denne situasjonen:
Min mann har lenge hatt et litt usunt forhold til alkohol. De første årene vi var sammen handlet det om at han alltid drakk mye mer enn andre rundt seg, ble sjanglete/snøvlete/uhøflig litt for tidlig på kvelden (men aldri voldelig). Det ble til slutt en vane at jeg fikk hjelp av noen felles venner til å bære ham i seng lenge før «festen» egentlig hadde begynt. Jeg følte selvsagt på pinligheten og skammen overfor andre, men trodde på (på den tiden) kjæresten min da han neste dag alltid lovte å skjerpe seg. Dette gjorde han også, tilsynelatende. Etter vi giftet oss ble jeg ukependler, og var kun hjemme omtrent annenhver helg. Jeg kunne til stadighet høre over telefonen at min mann hadde drukket en del, selv på en vanlig hverdag han var alene hjemme. Dette nektet han for i starten, men innrømmet det da jeg konfronterte ham etter bekymringsmeldinger fra gamle kollegaer og venner. Han skyldte på stress i forbindelse med jobb, men byttet deretter jobb til noe han trives med og vi bestemte oss samtidig for å prøve å bli gravide. Da lovte han å slutte helt med alkohol og holde seg nykter nå som han skulle bli far. Det gikk ikke lang tid i svangerskapet før han sprakk, men han påstod at han kun tok én øl om dagen. Likevel oppfattet jeg stadige personlighetsforandringer som skulle tilsi mer alkohol enn én enhet og for litt siden fant jeg tomme vodkaflasker gjemt rundt i huset. Min mann skylder på venner som har vært innom, selv om han igår kveld var så full at han ikke greide å stå oppreist.

Hvordan skal jeg få han til å forstå at dette er mer alvorlig enn han selv mener? Vi er 6 måneder på vei og jeg vurderer å ta ut separasjon før babyen blir født. Skal jeg bruke dette som trussel? Mine ord som «skuffet» og «såret» har null effekt, selv om han påstår at han er livredd for å miste meg. Som edru er han en nydelig person, og godt likt av alle rundt seg, inkludert min familie. Jeg tør ikke prate med mine foreldre om dette i frykt for at de kommer til å tvinge med til å forlate ham av rene prinsipper. Men jeg orker ikke tanken på å leve med en alkoholiker som skal bli far til barnet mitt.

Kvinne, 30 år fra Oslo

RUStelefonen svarer:

Takk for en god beskrivelse av situasjonen med din mann. Det du forteller er det nok dessverre mange som opplever. Å leve med en partner som har et rusproblem, som skjuler det og som så langt ikke har klart å ta tak i det på en måte som gjør at det blir en varig og god løsning.

Du spør om hvordan du skal få han til å forstå at dette er mer alvorlig enn hans selv mener? Det kan jo være at han forstår det, for det er jo bare han som vet hvor mye alkoholtrang han har og hvor mye han drikker. Alkoholen har nok en funksjon i livet hans, noe han gjør for å løse et problem som for han kanskje oppleves som uoverkommelig. Hvis han innrømmer alt, er han nok både redd for din reaksjon og også kravet om å slutte og drikke. Men, han drikker jo alkohol av en grunn, og han kan vet kanskje ikke hvordan han skal mestre sider av seg selv uten alkohol å for at han skal ta inn over seg alvoret trenger han kanskje å gå til årsaken til hvorfor han drikker. Det kan høres enkelt ut, og noen ganger er det det. At årsaken er nærliggende ved at alkoholen demper stress, hjelper for å få sove, roe seg ned, ta bort vonde tanker etc. Andre ganger kan det skyldes traumer, fortrengte minner og hendelser som er mindre tilgjengelig. Kanskje hendelser og opplevelser som er så vonde at personen ikke orker å kjenne på det. Vær gang følelsen, tanken eller minnet dukker opp gjør det så vondt at behovet for å døyve det med alkohol oppstår. På den måten blir alkoholen en vond sirkel, en sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Men, medfølelse og forståelse er ikke alltid nok i et forhold. Du må jo vite at du kan stole på han, at han snakker sant og du må ha tillit til han. Ekstra viktig blir det jo at du kan stole på han som omsorgsperson når dere får barn. Som du skriver vil du ikke at barnet skal vokse opp med en alkoholisert far. For at han skal komme videre i prosessen bør han sikkert få hjelp av en psykolog e.l som har erfaring med ruslidelser slik at han kan få hjelp til å forstå årsaken til denne trangen til å drikke alkohol, og innse at han mangler kontroll. For selv om han sikkert ikke ønsker å drikke, ikke ønsker å skade forholdet, ikke ønsker å svikte deg etc. så klarer han ikke å la være og drikke når trangen kommer.

Du vet hvor alvorlig det er og hva det gjør med forholdet til han, men hvordan få han til å forstå alvoret? Kanskje forstår han alvoret, forsøker, men klarer det ikke og føler seg hjelpeløs. Derfor kan kanskje det viktigste nå være å få han til å forstå at han trenger hjelp. At han har forsøkt, at han innser problemet, at han forstår at det vil få alvorlig konsekvenser, men han klarer ikke å løse det alene. For at du og barnet skal få en god fremtid sammen med han er det derfor ikke urimelig å kreve at han oppsøker hjelp. Han vil kanskje trenge individuell terapi, og sammen kan dere få hjelp på familievernkontor. Det er viktig at dere klarer og samarbeide om det og at tilliten kommer tilbake i forholdet. Du kan også få veiledning og støtte som pårørende og du finner informasjon om ulike tilbud på HelseNorge. For at mannen din skal få hjelp må han kontakte fastlege som henviser han videre til spesialisthelsetjenesten.

Hvis han ikke vil gå i dialog med deg om alvoret i situasjonen, og ditt krav om at han oppsøker hjelp , må du kanskje vurdere om forholdet kan fortsette. Du er allerede oppmerksom på at forholdet ikke kan fortsette slik det er nå, og da kan det være nødvendig å avslutte det. Du kan bare gjøre han oppmerksom på hvordan du opplever det og kreve at han gjør noe med det. Han må ta ansvaret for å gjøre noe med situasjonen. Gjør han ikke det er det ikke stort annet du kan gjøre enn å sørge for at du å barnet får en trygg hverdag.

Trenger du å snakke mer om situasjonen eller utdype sider ved den er du velkommen til å ringe oss anonymt og uforpliktende. Din mann kan også ringe for råd og veiledning om hvordan han kan få hjelp videre.