Min mor er alkoholiker

Hei. Jeg er 31 år, og har en datter på 3 år. Min mor er alkoholiker. En «velfungerende» alkoholiker hvis man kan si det. Hun har en samboer som sjeldent drikker. Hun er sosial, har mange venner og går på kafé nesten hver dag. Hun passer også barnet mitt, og jeg har aldri tvilt et sekund på at hun er 100 % edru når hun passer mitt barn. Hadde jeg hatt den minste tvil om det ville jeg aldri sendt barnet mitt til henne. Min mor utviklet et vanskelig forhold til alkohol allerede når jeg var tidlig i tenårene. Jeg så det ikke da, men jeg ser tilbake på det og forstår mer nå. Jeg kan spesielt godt huske at hun ofte dro på fest selv om jeg ba henne om å bli hjemme med meg og se på tv og spise godis. Jeg husker til og med at jeg følte meg selvopptatt som maste så på henne om dette. Opp gjennom årene har det vært uendelig med historier. Fyll, ulykker, slåssing og mindre dramatiske hendelser som å bare sitte hjemme og drikke seg full altfor ofte. Hun drikker seg full for å feire, og hun drikker seg full når ting er vanskelig. Det er alltid en anledning. Hun har vært innlagt på avrusning én gang. Da var hun edru i noen uker, før det var tilbake i samme sporet. Når jeg ringer henne kan jeg aldri vite hva jeg møter, enten klokka er 21.00 en fredagskveld eller 10.00 en mandag. Alle vonde opplevelser med alkohol har ført til at jeg selv har blitt avholdsmenneske som ikke har smakt en dråpe alkohol på fem år. Jeg har aldri hatt et unormalt forhold til alkohol, men likevel er jeg livredd for å bli som henne. Det er fælt å si, og faktisk trist. Noe av det gøyeste jeg vet om er å dra på konsert og ta meg en øl, men det gjør jeg ikke lenger. I alle fall ikke tar meg en øl. Jeg kunne fortalt hundre historier om alt det vonde, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet nå: Den siste tiden har jeg kjent at jeg har fått nok. Planen min er at jeg skal informere min mor om at jeg ikke ønsker å ha mer kontakt med henne før hun virkelig har søkt hjelp. Jeg skal si at hun kan få treffe barnebarnet sitt av og til, fordi hjertet mitt kan ikke tåle at mitt barn skal miste kontakt med bestemoren sin som hun forguder. Mitt spørsmål er derfor: Er dette en effektiv måte for å få henne til å søke hjelp, eller kommer det ingenting godt ut av et sånt ultimatum? Finnes det noe forskning på dette, eller erfaringer fra det samme? Jeg kjenner at gjennom alle disse årene har jeg til slutt fått nok, og at jeg må beskytte meg selv.

Kvinne, 31 år fra Aust-Agder


RUStelefonen svarer:

Vi har forståelse for at dette er en veldig vanskelig situasjon for deg, og at det er mye historie her.

For å svare på spørsmålet ditt må vi først presisere at alle folk er forskjellige, og det som fungerer for noen fungerer ikke for andre. Du kjenner moren din, og vet bedre enn oss hvordan hun reagerer på ting. Men generelt  er ikke slike ultimatum en effektiv måte for å få noen til å søke hjelp. Det kan likevel være helt riktig å sette slike grenser dersom du gjør det for din egen del. Trenger du avstand, grenser og å beskytte deg selv er det alle gode grunner til å ikke ha kontakt. Men dersom det du vil oppnå kun er «å få henne til å slutte», vil det for mange ikke ha den effekten.

Her finner du noen tips til hvordan det kan være lurt å snakke med henne om rusbruken.

Vi vil også anbefale deg å ta kontakt med et pårørendetilbud. Der kan du få støtte og veiledning i hvordan du kan håndtere situasjonen. Du kan også snakke med andre som er i samme situasjon som deg.

Still spørsmål

Finner du ikke svar på det du lurer på? Chat med oss her.

Eller send inn ett nytt spørsmål til oss ved å bruke skjemaet under.

Mann    Kvinne    Annet